Rødt mot gult og grønt
Fredag 13. mai var den største fagforeninga, Central Unica dos Trabalhadores (CUT) på gatene sammen med bondebevegelsen MST, andre fagforeninger, kvinneorganisasjoner, den svarte bevegelsen og ungdomsbevegelsen Levante Popular da Juventud. Hovedparolen for demonstrasjonen var for å hindre privatisering av det statlige oljeselskapet Petrobras, men flere andre krav er sentrale, slik som jordreform, legalisering av abort, og større satsning på familiejordbruket. To dager seinere, søndag 15. mai, ble gatene i over 70 byer fylt med gul- og grønnkledde brasilianere. Mobiliseringen søndag var annonsert og støtta av blant annet høyrepartiet PSDB, men hovedarrangørene var de tre organisasjonene Vem Pra Rua, Movimento Brasil Livre e Revoltados Online som hevder å være partipolitisk uavhengige. Sistnevnte gruppe var kledd i gult og grønt, de nasjonale fargene, mens fredagens demonstrasjon var et rødt hav. De gulgrønne har vært på gata før, sist under de store demonstrasjonene i juni 2013, da kampen for fri kollektivtransport og i mot fotball VM, blandet seg med mistillit til arbeiderpartiregjeringen med Dilma i spissen. Demonstrasjonene som den gang fikk massiv og historisk størrelse, var organisert av den sosiale bevegelsen MPL (Bevegelsen for gratis kollektivtransport), men i sluttfasen var demonstranter fra et bredt politisk spekter i gatene.
Drakampen om Petrobras
Demonstrasjonene og den tilsynelatende dragkampen om oljeselskapet Petrobras og legitimiteten til sittende president Dilma og Arbeiderpartiregjeringen, viser et Brasil inne i en av sine største politiske kriser siden militærdiktaturet. Demonstrasjonene kommer i kjølevannet av korrupsjonsskandalen i Brasils statlige oljeselskap Petrobras. I februar måtte toppsjefen og en rekke andre ledere gå, og opposisjonen krevde at også president Dilma, som var styreleder i Petrobras da korrupsjonen fant sted, måtte bli etterforsket. Korrupsjonskandalen dreier seg om 23 milliarder dollar og har kjørt regjeringen inn i sin verste politiske krise. Skandalen har gitt vann på mølla for en høyreside som måtte se seg slått med kun en prosent ved fjorårets presidentvalg. Riksadvokaten la fram lista over mistenkte i forrige uke, og der glimret både president Dilma og PTs store stjerne, Lula, med sitt fravær. Lista inkluderer likevel sentrale PT-politikere, men også en hel rekke andre politikere fra ulike politiske partier. At presidentkandidaten for PSDB, Aecio Neves, var nær ved å inkluderes i lista over mistenkte, blir ikke nevnt av folkemassene som tok til gatene søndag. Hovedfokuset er en hatkampanje mot sittende regjering og president Dilma. Det mest urovekkende ved siste ukers møtevirksomheter og uttalelser er at ordet militærkupp har dukket opp.
”Jeg vil ha 1964 tilbake”
Organisasjonene bak demonstrasjonen søndagen har i all hovedsak vært virituelle nettverk på Facebook, hvor det samlende kravet har vært ”Fora Dilma” ("Dilma ut"). Movimento Brasil Livre e Revoltados Online, to av organisasjonene, krever Impeachment, mistillitskrav, mot Dilma, mens "Vem pra Rua" er diffuse i hvordan de ønsker Dilma ”ut”. Impeachment har kun skjedd en gang tidligere i Brasils historie. Fernando Collor de Mello, valgt noen prosentpoeng foran Lula da Silva i 1989, ble avsatt etter en feilslått økonomisk politikk, som også rammet høyresiden, to år senere.
Demonstranter i mange byene støtter åpenlyst militærkupp, og dette er det mest alarmerende i et land som kun har 30 år med demokrati bak seg, etter statskuppet i 1964. Flere plakater med ”Jeg vil ha 1964 tilbake” ble observert. Ikke alle demonstrantene holdt paroler som omhandlet Impeachment eller militærkupp. Mange demonstrerte også med et mer generelt krav mot korrupsjon, som etter medieoppslagene omkring Petrobras har fått stor oppmerksomhet i Brasil. Flere hadde andre til dels hårreisende ”krav”, som ”Feminicidio sim, fomecidio não”, som kan oversettes til ”Kvinnedrap ja, sultedød, nei” og plakater mot homoseksuelles rettigheter, og plakater om at kommunister bør dø. Dukker som skulle forestille Dilma og Lula ble hengt med løkker rundt halsen fra en bro i sentrale Sao Paulo. Fotografier fra demonstrasjonene i Sao Paulo, viser mennesker som tilsynelatende tilhører Brasils hvite elite. Mange ble observert mens de tok såkalte "selfies" med sine paroler, ofte sammen med militærpoliti of opprørspoliti.
Media - en agitator for militærkupp?
Medienes rolle har vært sentrale i forkant av protesten, og i dekningen søndag. Alle de større mediehusene ga protestene bred dekning, mens tallene på antall demonstranter er svært sprikende. TV-kanalen Globo rapporterte 1 million demonstranter i Sao Paulo, mens delstatsavisen Folha informerte om 240 000. Viljen til å oppjustere antallet demonstranter peker på avisenes tydelige støtte til høyresiden i Brasil, og det vil ikke være første gang mediehusene i Latin-Amerika er innblandet i manipulering i forkant av statskupp eller forsøk på statskupp. Venezuela er et eksempel på dette. Under venstresidens protester har tendensen i de større mediene vært motsatt, og avisene har aktivt nedjustert antallet demonstranter, samt gitt minimal dekning. Det er også Alarmerende at Militærpolitiet informerte om en million demonstranter i Sao Paulo.
At institusjonen med monopol på rett til væpnet vold i Brasil, bidrar til å destabilisere landets president er i et demokratisk perspektiv svært alvorlig. Militærpolitiet har røtter i diktaturet i Brasil, og et krav de sosiale bevegelsene på venstresidens lenge har hatt er å legge institusjonen ned.
Mye av dekningen av demonstrasjonene fokuserer på en dyp splittelse mellom høye og venstresida i Brasil. Den splittelsen er i aller høyeste grad reel og det er langt fra Lulas svimlende popularitet på 89 prosent og Dilmas kraftige nedgang etter høstens valg. MST er klare i sin politiske analyse, og signaliserte allerede i fjor høst, i forkant av valget, at den politiske krisa ville bli dypere på nyåret. Den sosiale bevegelsen frykta en seier for høyresida ved valget i fjor, og støttet åpent Dilma i andre valgrunde. Likevel er det langt mellom hva den sosiale bevegelsen jobber for og hva Dilmas regjering har satt seg som mål å gjennomføre. Dilma har skuffet blant annet MST med å velge en av de mest konservative og bakstreverske landbruksministerne; den mektige Kátia Abreu. Hun er en av "bancada ruralista" (storgodsbenken) fremste representanter i kongressen, noe som vil si at hun er en forkjemper for privatisering av jord, agrobusiness og en aktiv motstander av en folkelig jordreform og familiejordbruket. Landets bønder og urfolk kunne vanskelig ha fått en verre landbruksminister og dette oppleves som en kraftig høyrevridning i Dilmas regjering. Selv om avstanden er stor mellom bevegelser som MST og PT, er likevel frykten for høyresida og militærdiktaturet større.
Dilma er under hardt press fra alle kanter. Hun mottar en sterk kritikk, både fra eget parti, men også fra fagforeningene og den sosiale bevegelsen, for innfrielser hun har gitt høyresida. En skulle tro at høyresida i Brasil ville roe seg etter å ha fått flere av sine krav innfridd, og ministre i sentrale posisjoner. Venstresida, med både fagforeninger og MST, kjemper hardt for at PT-regjeringa skal vise ryggrad mot en stadig mer krevende høyreside. Likevel er det politiske klimaet i Brasil nå preget av frykt for en mobilisering som åpent snakker om legitimiteten av bruk av militæret og i verste fall et militærkupp.
Foto: Roberto Friedman